Norge i dansketiden

Dansketiden refererer i dette tilfellet til perioden 1536–1814 hvor Norge ikke lenger var en selvstendig stat, men lå under Danmark. Dette ble bestemt i Norgesparagrafen etter Reformasjonen i Danmark-Norge. Tiden fra 1536–1660 kalles ofte adelsveldet og tiden fra 1660–1814 for eneveldet.

SPØKT

Sosiale forhold

På 1500-tallet var Norge et jordbrukssamfunn, hvor 9/10 levde på landsbygda og drev med jordbruk og eller fiske. Landet opplevde stor befolkningsvekst fra 1500 fram til 1800, og rundt 1800 det omtrent like mange innbyggere i Norge som i Danmark.

Folketallet i norge i dansketida.excalidraw.png

Mange bønder gikk fra å være leilendinger til å bli selveiere (se avsnittet #Jordeiere) i løpet av perioden, men det vokste etter hvert fram en ny underklasse: husmennene.

Husmannsvesenet

På 1600-tallet var all dyrkbar jord oppdyrket og eid. Det var derfor flere som ikke hadde mulighet til å eie egen jord – disse ble kalt husmenn. De leide en husmannsplass av en bonde, og måtte betale penger eller arbeid til boden. De hadde få rettigheter, og etter 1814 så fikk de heller ikke stemmerett slik bondeselveierene fikk.

Borgerskapet

Borgerskapet skaffet seg enerett til å drive sagbruk mot slutten av 1600-tallet. Det gjorde at borgerskapet fikk store inntekter (og mer innflytelse), samt at kongen økte sine skatteinntekter. Borgerskapet vokste på denne måten fram på bekostning av adelen.

Politiske forhold

Adelsveldet 1536–1660

Etter Norgesparagrafen skulle Norge være en dansk provins, men landet ble fremdeles styrt etter egne lover og kongen titulerte som kongen av Danmark og Norge.

Fra 1536–1660 ble landet styrt av det danske riksrådet og kongen. Kongen måtte forhandle med adelen i riksrådet i viktige saker, og denne perioden kalles derfor for adelsveldet.

Kirka

Kirka mistet mye av sin politiske makt etter reformasjonen, siden de nå var underlagt kongen. Samtidig var det prestene som hadde den største daglige kontakten med bøndene, og det var her lover og kongelige påbud ble kunngjort. Prestene prøvde å lære opp bøndene i den nye protestantiske troen.

Eliten

Adelen døde nesten helt ut i Norge i løpet av 1600-tallet, men borgerskapet trådte frem. Borgere bodde byene og drev med handel eller håndverk. De kunne få enerett til å drive med flere næringer (blant annet sagbruk).

Kongen ønsket mer handel (for å øke skatteinntektene sine). Han la derfor tilrette for å grunnlegge flere byer (Kristiansand, Arendal m.fl.). Borgerne krevde også politisk innflytelse

Embetsmenn var utpekt av kongen til en stilling i staten, eksempler er borgermestere, sorenskrivere, tollere, prester og fogder. De var sentrale i statsapparatet i Norge.

Militæret
Bøndene

Eneveldet 1660–1814

Todo

Fyll ut med eneveldet

Økonomiske forhold

På 1500-tallet var Norge en selvbergingsøkonomi. Bøndene laget det meste de trengte selv. Dersom det var noe de ikke kunne lage selv så byttet de det til seg. Skatt og leie ble som oftest betalt i varer (f.eks. korn eller kjøtt), istedenfor penger.

I løpet av dansketida begynner flere bønder ved å delta i de nye næringene, det vil si: #Fiskeri, #Trelasthandel og bergverk. På denne måten økte de sine inntekter betraktelig.

Jordeiere

De nye næringene

I løpet av dansketiden så vi en dramatisk endring i fordelingen av jordeiendommer.

Kirken mistet mye av eiendommene sine etter reformasjonen, mens kongen økte sin andel fra 4 % i 1536 til 31 % i 1661. Andelen privat eiendom forholdt seg ganske lik.

Mot slutten av 1600-tallet så solgte kongen mye krongods i Norge for å finansiere kriger. Det var i første omgang embetsmenn og borgere som kjøpte opp gårdene fra kongen, men det var lite penger å tjene på gårdene i Norge. Derfor ble mange gårder raskt solgt videre til leilendinger. Disse leilendingene ble på denne måten bondeselveiere – de hadde fått sin egen gård! Utviklingen fortsatte, og i 1820 var hele 65 % av jordeiendommene private (Bondeselveie).

Jordfordeling under dansketiden


Kilde: Alle tiders historie. Cappelen Damm

Fiskeri

Fiskerbønder drev både gårdsbruk og fiskeri. Fisket var sesongbasert, og mannen dro på havet i fiskesesongen mens barn og hustru drev gården.

Lofotfisket var det viktigste fisket, og mye av fisken ble tørket og solgt til kjøpmenn i Trondheim og Bergen. Disse eksporterte fisken videre til Europa. Baccala/Bacalao er retter som ble tilberedt i Sør-Europa med norsk klippfisk (tørrfisk).

Trelasthandel

Den viktigste nye næringen var trelasthandel. Tømmer var en svært ettertraktet handelsvare, spesielt til den enorme skipsbyggingen som foregikk i Norge og ellers i Europa. I Norge (og spesielt på Sørlandet) var det enkelt å hogge langs elvene og fløte tømmeret nedover på elva. Deretter ble tømmeret ført til sagbruk for å foredle tømmeret til plank ved hjelp av nye #Sager.

Trefordelingen var sesongarbeid:

Trelasthandelen førte også til at Norge fikk en skipsfartsnæring. Mange borgere ønsket å eksportere tømmeret på egne skip istedenfor å selge til utlendinger som hentet tømmeret i Norge. Det ble derfor bygget mange norske skip i denne perioden.

Bergverk

Etter funn av kobber ved Røros og sølv ved Kongsberg ble det etablert bergverk i Norge.

Kulturelle forhold

Teknologiske forhold

Sager

Det ble tatt i bruk mange oppgangssager som bruker vannkraft til å både føre et sagblad opp og ned, samt å flytte tømmerstokkene mot sagbladet. Dette gjorde man kunne sage opp tømmerstokker til planker og bjelker. Å gjøre råvarer til ferdige produkter kalles foredling og det øker både prisen og fortjenesten på produktene betraktelig.

Forrige: Senmiddelalderen i Norge
Neste: Norge 1814

Tidslinje historie