Olav den Hellige
Olav II Haraldsson var konge i Norge mellom 1015–1028. I 1030 falt han under slaget ved Stiklestad da han forsøkte å ta tilbake tronen. Olav ble lyst til helgen og vi feirer Olsok 29. juli til hans minne.
Fra 1008–1015 er Olav mye på tokt i utlandet hvor han plyndrer og herjer. Han inntar blant annet England sammen med Ethelred II i 1014, før han skifter side neste år og støtter Knut den Mektiges gjenerobring av England.
Olav returnerer til Norge i 1015 og får definitivt makten når han beseirer de mektigste ladejarlene i 1016.
I 1028 kommer Knut den Mektige til Norge med 50 skip, og Olav må flykte. Han vendte tilbake i 1030 for å ta tilbake tronen, men falt 29. juli 1030 på Stiklestad.
Kristendommen
Olav drev med hardhendt kristning, akkurat som Olav Tryggvason hadde gjort før ham. Han fikk innført lover som gjorde kristendommen til den eneste tillatte religionen.
Olav som helgen
Helgener var viktige i den tidligkristne tiden i Norge. Det var ikke lov å kreve Guds hjelp, mennesker skulle være lydige mot Gud uten å kreve noe tilbake. Helgener var likevel mennesker som hadde oppnådd en enestående kobling til Gud, og det var derfor mulig å be Gud om tjenester via helgenene. Altså tilba man helgenene slik at de kunne tale med Gud.
Olav ble gravd opp, lagt i skrin i Nidaros og gjort til helgen i 1031. Visstnok hadde negler og hår fortsatt å vokse etter hans død, og en blind mann hadde fått synet tilbake etter å smurt seg inn med Olavs blod. Det ble laget mange legender og sagaer om Olav, og Snorre bruker ca. 1/3 av Heimskringla til å fortelle om Olav.
Etter jomfru Maria var han den mest avbildede helgen i nordisk middelalderkunst – det viser at han var en viktig helgen i alle de nordiske landene. Olav var en noe omstridt figur etter reformasjonen siden han var katolikk, men han ble i nasjonalromantikken på 1800-tallet trukket fram som en nordmann vi kunne se tilbake til, blant annet av Bjørnstjerne Bjørnsson.