Perserkrigene

Perserkrigene en rekke slag som ble utkjempet mellom Persia og greske bystater i Den greske antikken mellom 490 fvt og 479 fvt.

Bakgrunn

Perserne hadde en ekspansjonistisk politikk og kultur. De ønsket å herske over hele den kjente verden. Polisstatene i det vestlige Lilleasia gjorde opprør i de joniske opprørene (ca. 498–493), men disse forsøkene ble slått tilbake av perserne. Athen forsøkte å hjelpe polisstatene, og kom på denne måten i konflikt med perserne.

Dareios tokt i 490 fvt

Kong Dareios ønsket å straffe Athen og sendte derfor et tokt mot Athen. I 490 slo Athen perserne i slaget ved Marathon.

Xerxes store felttog i 480

Kong Xerxes I forsøkte på nytt å innta Hellas i 480, men han ble bremset ved Thermopylene. Athenerne så at perserne kom til å angripe, så de evakuerte byen. Xerxes inntok Athen og ødela store deler av byen.

Dette var imidlertid ikke avgjørende for utfallet av krigen, for i Athen hadde statsmannen Themistokles overbevist folkeforsamlingen i flere år om å satse på en oppbygning av sin flåte. I 480 slo derfor Athen og Sparta de persiske styrkene i et avgjørende sjøslag ved byen Salamis. Farvannene ved Salamis var trange, slik at persernes store flåte ikke hadde en like stor fordel som på åpent hav.

De siste persiske styrkene i Hellas ble nedkjempet i 479 fvt.

Konsekvenser

Det deliske sjøforbundet ble opprettet for å ha en felles allianse mot perserne. Athen fikk den dominerende rollen i forbundet og ble etter hvert den absolutt mektigste Polisstaten. Mindre bystater gjorde forsøk på opprør på Athenerne, og til slutt bryter det ut krig mellom Athen og Sparta, den såkalte Peloponnesiske krig.

Slagene og krigen mot perserne fortsatte egentlig helt fram til 449 fvt, men vi regner vanligvis ikke perioden mellom 479–449 som en del av den historiske perioden perserkrigene.