Tronfølgelovene

Tronfølgeordningen før 1163

Det var ingen tronfølgelov før 1163, men en ordning basert på gamle skikker. Tronfølgeordningen ga alle sønner lik rett på tronen, uavhengig av alder eller om de var ektefødte. I første omgang var dette en pragmatisk ordning som sikret hvert kongsemne innflytelse og makt, men det skapte selvsagt også spenninger kongene imellom. Spesielt spent må det ha vært da ukjente menn påberopte seg å være kongssønner og ektheten i kravene deres ble testet ved jernbyrde.

Tronfølgeloven av 1163

Tronfølgeloven av 1163 bestemte at Norge skulle være et enekongedømme og at det var eldste ektefødte sønn som hadde retten til tronen – men biskopene og 12 bønder fra hvert bispedømme kunne vurdere denne førstefødte sønnen ikke var skikket og sette inn en annen på tronen. Dette gjorde at Norge i praksis var et valgkongedømme.

  1. Det er slik at den skal bli konge i Norge som er ektefødt sønn av Norges konge, dersom ikke ondskap eller dumskap tar makta fra ham.
  2. Men om slikt hindrer den eldste i å ta riket, da skal den av brødrene hans etter samme far være konge som erkebiskopen og lydbiskopene synes er best skikket, sammen med de tolv klokeste menn fra hvert bispedømme som de har med seg.
  3. […]
  4. Men om Norges konge ikke har en ektefødt sønn etter seg, da skal den som er nest i arv være konge, om han er skikket, etter de oppnevntes avgjørelse. […]
  5. Men synes han ikke å være skikket, da skal den være konge som de oppnevnte synes egner seg best til å være både Guds retter og landsens lov.
  6. Blir de ikke enige, da skal de vinne saken som til sammen er flest, og som erkebiskopen og de andre biskopane følger, og sanner det med sin ed.
  7. Når kongen dør, da skal alle biskopene og abbedene og hirdstyresmennene med hele hirden søke nord til den hellige kong Olav til samråd med erkebiskopen. Hver biskop skal ta med seg 12 av de klokeste menn, og de skal alle være på farten innen en måned etter at de fikk beskjed om at kongen har falt fra. […]

Tronfølgeloven av 1260

Denne tronfølgeloven er både kristelig-moralsk ved å kun anerkjenne ektefødte sønner, samt statsdannende og konfliktdempende ved å kun utpeke én tronfølger.

Tronfølgeloven styrket båndene mellom kirka og kongemakten ved at kirka opptrådte som mellommenn mellom Gud og kongen da han skulle krones og salves.

  1. Den skal være konge av Norge som er Norges konges eldste ektefødte sønn, odelsbåren til land og tegner.
  2. Men hvis ikke ektefødt sønn er til, da skal kongens sønn være konge skjønt han ikke er ektefødt.
  3. Men hvis ingen av disse finnes, da skal den være konge i Norge som er odelsbåren og nærmest i arv og kommer fra kongens ætt.
  4. Men etter kongens frafall må kongsemnet, alle biskoper og abbeder, hirdstjorer og lagmenn med hele hirden stevnet til å reise nord til den hellige kong Olav, hans frende. Hirdstjorene oppnevner med seg tolv kloke bønder fra hvert bispedømme, og de skal være på farten innen første måned etter at de hørte om kongens død.
  5. Da skal kongsemnet la stevne Øreting og skal der bli tatt til konge og sverge sine tegner lov og rettigheter.
  6. Nå, hvis noen lar seg ta til konge på annet vis enn nå er sagt, da har han forbrutt gods og fred, og skal være i pavens og alle helgeners bann og har ikke rett til kirkelig begravelse, og således enhver som følger ham til dette.